Om å skrive fortellinger

Et mini-skrivekurs

Dette er et “mini-skrivekurs” jeg skrev for ungdom i 2001, på bestilling. Det er enkelt, men det er et sted å begynne. Og de som leser “Skrivehåndverket” vil nok finne noen av de første kimene til boka her.

OM Å SKRIVE FORTELLINGER

Så du er nysgjerrig? Så du lurer på om du skal være med i skrivekonkurransen? Kanskje har du allerede en tekst som du lurer på å sende inn, kanskje har du en idé i hodet, eller kanskje har du bare lyst til å prøve deg. Kanskje har du skrevet masse før, eller kanskje ikke. Uansett håper jeg at tipsene på de neste sidene kan hjelpe deg til å skrive en bedre tekst enn om du ikke leste dem.

 

1. Stoff og ideer

Hva skal du fortelle?

Jeg beklager, men idéene må du finne frem til selv, det å få idéer kan ingen lære deg. Men de er der, overalt rundt deg, det er ikke sånn at du må være genial for å finne en idé til en fortelling. Men du må være åpen for idéene som finnes rundt deg. Du finner dem når du betrakter kamerater på fritidsklubben eller discoen eller puben. Du finner dem på TV og i aviser — eller til og med i andre fortellinger: Det er nemlig lov å bruke idéer som har vært brukt før, det er bare ikke så fett å kopiere eller plagiere utformingen av dem.

Tenker du at livet ditt er kjedelig, og at det umulig kan finnes stoff til en god fortelling i dine egne omgivelser, i hverdagen din? Det er ikke sånn. Hverdagen rommer massevis av dramatikk, hvis du bare ser etter. Kanskje du krangler med kjæresten din og blir så forbannet at du virkelig, virkelig får lyst til å ta livet av deg. Historien om hvordan du nesten gjør det, men til slutt velger ikke å gjøre det, kan bli en riktig god fortelling.

Det gyldne spørsmålet

Det er noe jeg kaller “det gyldne spørsmålet”, som du må teste ut på den idéen du får: Er det viktig for deg selv å fortelle denne historien? Hvis du får en idé, og “smaker” på den – tenker på den en stund – og du ikke får litt tenning selv, så er den ikke viktig for deg, og da blir ikke historien viktig for noen andre, heller.

Jeg snakker ikke om “genialt viktig” i Nobelpris-klassen, jeg snakker bare om viktig på et rimelig nivå. Du kan rett og slett spørre deg selv: “Er dette en historie jeg ville like å lese hvis noen andre hadde skrevet den?” Hvis svaret er ja, så er alt OK. Da skal du stole på idéen.

 

2. Disposisjon! Kladd!

Disposisjon

En eller annen (jeg vet ikke hvem – pinlig nok) har sagt at god litteratur består av 5% inspirasjon og 95% perspirasjon (altså svette), og det er helt riktig. Folk tror at alt står og faller med store, strålende idéer, men sånn er det ikke; det står og faller med hva du klarer å få ut av idéene.

Husk at det er korte tekster du skal jobbe med, enten vi kaller det en novelle eller en prosatekst. Derfor får du ikke plass til de store handlingslinjene, de lange tidsperspektivene. En novelle har ikke plass til å gjenfortelle hele livet til et menneske; den handler oftest om en ganske avgrenset situasjon, et kort tidsforløp. Så du må “tenke enkelt”, tenke på om den handlingen du ser for deg i hodet er kort og tydelig nok til at den passer inn på noen få sider. Da jeg skrev noveller, hadde disposisjonen sjelden mer enn 10-12 punkter: Først skjer det, og så det, og så det – til jeg hadde så mange punkter at jeg følte at det var en novelle der, men ikke mer.

Hvis du leser min novelle “I urskogen” (arrangørene, biblioteket eller skolen, kan hjelpe deg å finne den hvis du har lyst til å se om min analyse er riktig), og brekker den opp i de viktigste punktene, blir disposisjonen så enkel som dette:

  1. Pettersen på restaurant
  2. Pettersen ser slagsmål, griper inn
  3. Pettersen går, blir forfulgt og slått ned
  4. samtale med ubehagelig mann i venterommet på legevakten
  5. samtale med lege
  6. tar drosje hjem; drosjen kjører ned og dreper mann
  7. samtale med drosjesjåfør; Pettersen lyver
  8. avslutning

Dette er faktisk hele novellen i et nøtteskall, men det ligger masse hardt arbeid bak denne enkle disposisjonen; jeg er sikker på at jeg kladdet den minst femten ganger før den ble så enkel og konsis.

Så selv om ordet “disposisjon” kanskje høres møkkakjedelig ut, så er det utrolig viktig å jobbe frem en god disposisjon over handlingsforløpet før du begynner å skrive. Hvis du får en god idé og setter deg rett ned og begynner å skrive den ut, er det ganske sikkert at du enten skriver deg bort, eller misbruker idéen ved ikke å ta den helt ut, eller bygge mer tekst rundt den enn den kan bære. Da blir det mer arbeid, og kjedeligere arbeid. Så når du tror du har fått en idé, så sett opp handlingen i stikkord for å få oversikt, og jobb lenge med den før du begynner å tenke på hvordan du skal skrive fortellingen.

Bruk tid på å tenke over idéen: Hvor mange handlingsløp er det i den, hvor mange kan den bære? Hvor mange personer ser du for deg; hvor mange er nødvendige? Hvor mange sider tror du den vil bli på når du har skrevet den ut? Er det logiske brister i den, mangler du elementer i den? Står handlingselementene i riktig rekkefølge? Er det noe som blir forklart eller tydelig for leseren på feil tidspunkt? Er det noe som må fortelles til leseren før noe annet kan skje? Eller noe leseren får vite for tidlig, slik at du ødelegger spenningen for ham eller henne? Tenk igjennom alt sammen på nytt igjen, og lag nye disposisjoner hvis du trenger det.

Kladd

Kladd begynnelsen, og les gjennom den, legg den til side, les på nytt. Er det bra, er det tydelig, pirrer det nysgjerrigheten? Ville du lest videre hvis du var leser? Stemmer det med de tankene du gjorde deg på forhånd? Er dette den fortellingen du hadde i hodet? Tenk gjennom, og kladd om igjen hvis du ikke er fornøyd. Jeg kladder som regel de første to-tre avsnittene tolv-femten ganger: Tester ut forskjellige varianter av tempus og modus (se senere), ser etter hvordan det vil være i presens og preteritum, i første og tredje person entall, sjekker hvordan det blir hvis jeg skriver svært enkelt, og hvordan det virker hvis jeg skriver litt mer komplisert språk.

Mange synes det vanskeligste er å komme igang med fortellingen. De har en idé, men aner ikke hvordan de skal begynne å fortelle den. Og åpningen på en novelle eller kort tekst er viktig. Det er i løpet av de tre-fire første setningene at leseren skal fanges inn i historien og få lyst til å lese videre. Dessverre finnes det ingen fasit på hva som er en god begynnelse, men et generelt tips er: Gå rett inn i situasjonen!

“Roger var en hyggelig gutt som hadde mange problemer hjemme” er ikke en veldig god åpning. Du hører det i hodet når du sier det; det høres ut som en skolestil, ikke sant? “Roger fikk husarrest på lørdagskvelden” er bedre. Forskjellen på de to setningene er at den første er generell, mens den andre er konkret, og det konkrete er alltid mer spennende enn det generelle fordi det er mer synlig: Leseren ser det for seg fordi du selv er tilstede i situasjonen, i setningen. Dette er viktig, det å være tilstede i sin egen fortelling: Du må se og høre og føle fortellingen din før du kan skrive den på en skikkelig måte. Da skjønner leseren at det kommer til å skje noe. Da legger du opp til et spenningsnivå som gjør leseren interessert i det som kommer senere i fortellingen.

Når du er fornøyd med den første siden eller deromkring, kan du trøkke til og skrive hele fortellingen. Og deretter er det bare hardt arbeid: Lese gjennom, forbedre, lese gjennom, forbedre — det er ikke ferdig når du setter punktum for første gang. Det er på mange måter da det harde – men morsomme – arbeidet tar til. Det er morsomt fordi du klarer å gjøre fortellingen din litt bedre hver gang du leser gjennom og gjør forbedringer. Tross alt: Fotballspillere, håndballspillere, sprangryttere og musikere gjør tingene om og om og om igjen til de er fornøyd. Skulle forfattere være dårligere enn det?

Arbeidsgangen

Så dette er rekkefølgen du jobber i (grovt skissert):

  1. se verden, lukt verden, smak verden (farven på blomster, lyden av biler)
  2. se menneskene: hva de gjør, hvem de er
  3. tenk på hva du ser, prøv å se det enda tydeligere
  4. finn idéen — den finnes der, i dine egne omgivelser
  5. se mer på verden, med idéen i hodet, og som forutsetning, og tenk på hva du ser — idéen og observasjonene dine sammen kommer til å gi deg mye mer stoff
  6. jobb med idé og virkelighet, frem og tilbake, og ta notater om hva du ser og hva du tenker
  7. se på notatene, hvordan de henger sammen med idéen — hva som passer til den, og hva som ikke gjør det
  8. begynn å skrive en disposisjon til en handling — bare stikkord, i riktig rekkefølge
  9. jobb med disposisjonen til hele fortellingen er på plass; til du vet hva du skal skrive om, hva som føles betydningsfullt og meningsfullt for deg, i så stor grad at du tror det kan bety noe for andre også
  10. skriv en kladd til åpningen
  11. les den veldig nøye, og tenk over hva du har lest
  12. skriv om igjen
  13. les
  14. skriv om det du ikke er fornøyd med
  15. om igjen, om igjen, om igjen! — ti ganger, da begynner det å ligne noe — om igjen helt til du er fornøyd med åpningen (jeg lover deg: jo mer du er villig til å jobbe, jo bedre blir det, og jo bedre det blir jo artigere blir arbeidet)
  16. nå kan du skrive hele fortellingen
  17. lese, rette, forbedre, lese, rette, forbedre — til du er fornøyd — å skrive litteratur er ikke for slappfisker og feiginger

 

3. Noen viktige ting om fortellingen

Den dramatiske kurven

For ikke å bli altfor teknisk: Den dramatiske kurven – eller spenningskurven – i en fortelling handler rett og slett om at en fortelling skal bli mer og mer spennende etter hvert som handlingen går fremover. Begynnelsen skal pirre nysgjerrigheten, fortsettelsen skal jekke opp interessen til leseren et hakk, den videre handlingen skal øke spenningen.

I begynnelsen av fortellingen må du etablere en situasjon, du må etablere personene – ihvertfall hovedpersonen, og du må etablere en konflikt; alt dette på kortest mulig tid. Hvis novellen er på ti sider, skal disse punktene være unnagjort på omtrent halvannen side. Etter dette skal handlingen – og spenningen i den – rulle videre mens du trapper opp konflikten og utdyper personene. Så skal konflikten komme helt i forgrunnen i en eller annen slags konfrontasjon hvor du viser dens fulle omfang, den skal utløses. Og deretter kan du – eventuelt – så en ettertanke hos leseren.

  1. etablere situasjon og person(er)
  2. etablere konflikt
  3. opptrapping og utdyping: konflikt og personer
  4. utløsning

Dette er de fire hovedpunktene i den dramatiske kurven. Tenk på det som en fotballkamp hvor resultatet ligger og vipper rundt uavgjort hele tiden, men hvor det er massevis av målsjanser og lagene bytter på å lede: Det er omtrent sånn det skal føles å lese.

Tempus

Tempus betyr rett og slett “tid”: Presens eller preteritum — eller blandede former; men jeg anbefaler nybegynnere å holde seg unna dem, med mindre du føler deg veldig trygg på de litterære evnene dine. “Jeg gikk nedover gata.” Eller: “Jeg går nedover gata.” Dette er preteritum og presens, henholdsvis. Hold deg til en av de to, så gjør du det enklere for deg selv i begynnelsen.

Hva du velger er ikke alltid likegyldig. Noen ganger er det ikke så viktig; andre ganger oppnår du en riktigere effekt med den ene eller den andre, i forhold til hva du vil fortelle. Smak på det. Prøv å skrive noen avsnitt i hver tid, lytt til den stemmen fortellingen får med hver av tidene. Så bestemmer du deg.

Ett unntak fra regelen om å holde seg til en av tidene er når du må operere med tilbakeblikk inni en nåtidshandling; da kan man veksle mellom presens og preteritum på en annen måte. Men da må du passe på at du er tydelig og konsekvent i valget.

Modus

Modus er hvilken person du velger å utforme fortellingen i: Første eller tredje person, altså “jeg” eller “han/hun”.

Tenk over hvor mye du vil være “inne i hodet” på folk, og fortelle hva de tenker — eller om du skal skildre dem utenfra, og holde deg til å skildre det de sier og gjør. I førsteperson er det ok å være inne i hodet på hovedpersonen, men det blir som regel rart om du går inn i hodet på biskikkelser også. I tredjeperson er det lettere å være inne i hodet på flere.

Hvor mange parallelle handlinger?

Igjen er det slik at en kort prosatekst/novelle ikke har plass til så altfor mye. Skal du skrive en novelle om mobbing, eller om kjærlighet, eller om et tyveri, eller like gjerne ta med alle tre? Ikke gjør det! Ett, maksimum to handlingsløp er nok.

Hvis du tror du klarer å håndtere både mobbing og kjærlighet, så kan de skape en fin, spennende kontrast til hverandre, og det er verdt forsøket å prøve. Går det galt kan du rett og slett ta ut det ene handlingsløpet og rendyrke det andre i neste omgang. Men mer enn to vil nesten alltid være for mye å gape over.

Hold tempoet!

Tempo er viktig i korte tekster. Hvis du vikler deg inn i sidelange beskrivelser eller forklaringer mister leseren fort interessen. Stol på leserens intelligens og medskaperevne! Du trenger ikke massevis av ord for å skildre en person, for eksempel; noen få detaljer er nok, resten skaper leseren i hodet. Så ikke fall for fristelsen til å forklare leseren det han eller hun antagelig skjønner selv. Og ikke fall for fristelsen til å bruke masse ord bare for å gjøre fortellingen lengre — en god novelle på fem sider er mye bedre enn en på seks som inneholder en litt kjedelig halvside med unødvendige utbroderinger.

Gjør det enkelt! Bruk deg selv!

Gjør ting enkelt for deg selv, så blir det du skriver tydeligere for leseren. Jo større ambisjonsnivå, jo mer kompliserte former og teknikker du legger opp til, jo lettere har ting for å gå galt. Hold deg til det du kjenner, det du vet, det du kan — det nære, det du har rundt deg. Å være forfatter handler først og fremst om å se, lytte, føle — om å være åpen for verden slik du ser den. Ikke prøv å være en annen enn du er når du skriver — bare prøv å være alt du er, bruke hele deg.

 

4. Personskildringer

“Skikkelser” eller “karakterer” eller “personer” er rett og slett folk i fortellingen din, og igjen er det viktig å understreke at du skal skrive en ganske kort fortelling, og at det er begrenset hvor stort persongalleri du kan operere med. Du må derfor tenke nøye over om den og den personen er viktig for fortellingen, om skikkelsen er med på å drive handlingen fremover, om han eller hun har noe viktig å si i fortellingen — hvis ikke, så ut me´n!

Korte fortellinger bør ikke ha mer enn én, maks to hovedpersoner. I fagspråket kaller vi dem “protagonist” og “antagonist” — eller “helten” og “skurken” på enkelt norsk. Det er de viktigste, og de må være tydelige; du må se dem klart, og vi som leser må se dem klart.

Jeg har en slags zoom-linse i hodet når jeg betrakter mennesker; den går inn og ut, jeg ser dem nært og fjernt, nært og fjernt: Han går sånn og hun går sånn, men en spesiell gruppe mennesker (trette mennesker, fulle mennesker, sporty mennesker) går (stort sett) sånn. Å skrive godt og presist handler om å se forskjellen mellom, og skjønne forskjellen på det som er personlig og individuelt, og det som er mer universelt eller felles for en gruppe mennesker. All god skrivekunst begynner med å observere, og fortsetter med å tenke gjennom hva man har sett. Deretter kan man begynne å skrive.

Det du også må tenke nøye gjennom for å skape tydelige skikkelser er dette: Hva er særtrekkene til en person? Og enda viktigere: Hva er viktige særtrekk for den historien du skal fortelle? Vi trenger ikke vite hårfarve og tannstilling på alle skikkelsene i fortellingen, men hvis dette er en historie om mobbing og en person har utstående tenner, da blir det viktig.

Hvis du har mange personer i hodet eller på kladdearkene eller i disposisjonen, så er det grunn til å tenke seg nøye om før du skriver videre. Antagelig er det for mange. Prøv å slå sammen to eller tre personer til en, det hjelper ofte — og spesielt hvis de ligner litt på hverandre, eller har litt av den samme funksjonen i fortellingen. Hvis du skal fortelle om mobbing, hvor mange mobbere trenger du egentlig for å bære frem budskapet ditt? Én, kanskje to tydelige personer — resten kan bestå av en lattersalve fra “klassen” eller “gjengen”.

Psykologien til den enkelte skikkelsen må være logisk, “stringent” (som betyr at den “henger sammen”) — hvis ikke et karakterbrudd hos personen er et vesentlig poeng i fortellingen. Hvis en person stjeler og lyver på side 1 er det lite sannsynlig at han er verdens ærligste type på side 8 — men hvis fortellingen handler om ærlig fyr som blir tyv, så er saken selvfølgelig en annen. Tenk over stringensen i psykologien til personene dine mens du jobber med disposisjonen, og før du begynner å kladde, ellers går du deg lett vill i din egen fortelling.

 

5. Miljøskildringer

Miljøskildringer har mye til felles med menneskeskildringer. Måten å jobbe på — observere, tenke før du skriver; velge de riktige detaljene for fortellingen; forskjellen på det individuelle og det universelle — er mye av det samme.

En god miljøskildring – for eksempel av interiøret i et rom – er et utvalg av representative detaljer, ikke en vegg-til-vegg-beskrivelse av alt som finnes i rommet. Igjen må du spørre deg: Hva er viktig å få med for den fortellingen du har i hodet, hva hører hjemme i akkurat denne fortellingen? Med andre ord: ikke forsøk å få med deg hele Narvik eller hele Kongens gt.; det holder med en fjelltopp, bilene på torget, fasaden på Amfi — det som er viktig for akkurat din fortelling.

Det samme gjelder interiører, hvordan folk bor. Hvis fortellingen handler om penger, om et tyveri, kanskje, så er det antagelig viktig at hovedpersonens foreldre ikke har hatt råd til ny sofa på femten år, men mindre viktig at den gamle er rød. Hvis den handler om en jente som drømmer om å få seg motorsykkel, er det kanskje ikke så sannsynlig at rommet hennes er fullt av seilbåtplakater.

For øvrig kan du lese det som sto under “Personskildringer” om igjen, for på en måte er “landskaper” av alle slag – bylandskap, interiører og så videre – en slags personer i en fortelling, de også, og du må gi dem liv og logikk på samme måte som mennesker i fortellingen.

 

6. Stil, språk og dialog

Ordvalg

Hvilke ord skal du velge når du først begynner å skrive? Det er ikke lett å svare på. Forhåpentligvis vil du oppdage at den fortellingen du har i hodet og i disposisjonen og i noen kladdete partier på en måte kommer med et “innebygd” språk. Hvis du har tenkt grundig gjennom fortellingen din før du begynner å skrive, så har det dannet seg et språk som passer til den. Men noen ganger må du ta valg likevel.

Og enda en gang er det viktig å gjøre det enkelt — men, når det gjelder språket, kanskje ikke altfor enkelt. Smak litt på synonymer, bruk gjerne en synonymordbok for å få frem variasjonsrikdom i teksten og små nyanser. Det ser ikke så stilig ut hvis ordet “trudelutt” eller formuleringen “vagget på hodet” finnes fem ganger på en og samme side.

Men ikke bruk ord du ikke kjenner betydningen av. Hvis du er usikker på hva et ord betyr, så slå det opp!

Setninger

Mye kommer an på hvor trygg du føler deg, rent språklig. Kan du bruke kommaer, innskutte bisetninger, kolon, semikolon? Eller er ditt naturlige skriftlige språk enkelt? Punktum er det fineste tegnet vi har i skriftspråket, så vær ikke redd for å bruke det. Det kan skrives veldig gode noveller nesten helt uten andre tegn enn punktum (les noen noveller av Hemingway hvis du ikke tror meg!). Ikke fall for fristelsen til å være mer “litterær” enn du i virkeligheten er.

Les setningene høyt for deg selv! Halter den? Er den ufullstendig? Er den utydelig? Kommer meningen med den klart nok frem? Hvis den er god å si, er den nesten alltid god å lese.

Replikker/dialoger

Replikker (altså det personene sier) og dialoger (samtaler mellom to eller flere personer) er ikke nøyaktige gjengivelser av sånn folk prater i virkeligheten.

Hvis du hører etter, vil du fort høre at folk prater altfor dårlig. De bruker altfor mange ord, altfor mange unødvendige småord, og altfor upresise vendinger. Replikker i en fortelling er stilisert dagligtale. Som regel er replikker mye kortere, mer presise og mer effektive enn de er i virkeligheten. Bare se to-tre episoder av “Venner for livet” og lytt til hvordan de snakker, så skjønner du fort hva jeg mener. Der virkelige mennesker ville spekket praten med “ikke sant?” og “liksom” og innviklede setninger, hakking og stamming, så er replikkene i “Venner for livet” utrolig korte og konsise. Gjør det samme når du skriver replikker — gjør dem korte og enkle og presise.

Dette betyr ikke at man ikke kan overdrive. Noen ganger skal man oppnå en effekt, for eksempel hvis man skal skildre en person som virkelig snakker slurvet, nettopp gjennom replikkene: “Åsså tok han liksom brødskiva, ikke sant, og løfta den liksom opp, skjønner, og vifta liksom i lufta med den, ikke sant, og kjørte hele driten rett inn i kjeften, skjønner, ikke sant….” Da er dette en effekt man ønsker å oppnå, og det er noe helt annet. Men husk at hvis du skal irritere leseren med vilje, så er det ikke du, forfatteren, som skal gjøre det, men liksom skikkelsen, ikke sant, skjønner?

Spesielt når det gjelder dialoger er det god hjelp å lese setningene høyt for seg selv — fremføre dem.

 

7. Noen ord til slutt

Det er klart at det er mye, mye mer å si om å skrive fortellinger, men jeg tror dette holder til å begynne med. Høres det slitsomt ut? Jeg har jobbet en del med ungdom som vil skrive, og mange tror at det skal være lettere. De tror at det bare er å få en god idé, og så sette den ned på papiret, men sånn er det ikke. Det er hardt arbeid, det er ofte et slit, noen ganger er det til og med helt forjævlig å være forfatter. Noe annet kan jeg ikke si uten å juge.

Men det jeg kan si, er dette: Men når det virkelig svinger, etter alt slitet, når jeg virkelig får til en god setning eller et godt avsnitt eller en hel, god fortelling, da er det ingen større tilfredsstillelse enn å skrive.

Lykke til!

© Morten Harry Olsen, 2001